Paramotoring er enkelt sagt paragliding med motor og propell. Du er ikke avhengig av oppadgående luftstrømmer for å holde deg i luften, og du kan dermed fly dit du vil, når du vil. Høyden regulerer du enkelt med et gasshåndtak som du holder i hånden under hele flyturen.
En paramotor er en spesialdesignet motor med propell, festet til pilotens rygg som en ryggsekk. Sammen med et komfortabelt seletøy, en spesiell paraglider (eller vinge, som det ofte kalles) og en nødskjerm, utgjør dette sporten paramotoring. Motoren er vanligvis på mellom 15 og 30 hestekrefter, og gir nok kraft til at du kan ta av fra flat mark på noen få skritt.
Du kan stige tre meter i sekundet og nå en høyde på over 10 000 fot, altså rundt 3300 meter, avhengig av hvilken motor og vinge du bruker. De fleste piloter trives imidlertid best i høyder rundt 150–300 meter, der du får bedre kontakt med naturen og ikke sjelden får besøk av våre bevingede venner.
Flytiden varierer med motortype, vinge og pilotens vekt, men er normalt alt fra en kort luftetur på 15 minutter til distanseturer på flere timer. Trenger du mer drivstoff til hjemturen, kan du i prinsippet lande nær en bensinstasjon, smile og si: «Fill her up!».
Fly med eller uten motor
Du kan bruke paramotoren til lokal flyging rundt ditt nærmeste flysted, til distanseflyging eller til mer radikal akrobatikk. I de fleste flygrener brukes motoren gjerne fra avgang til bare noen sekunder før landing. Motoren slår du ofte av 10–30 meter oppe i luften. Det reduserer risikoen for at liner eller duk kommer inn i propellen etter landing.
Du kan også slå av motoren og fly videre på varme oppadgående luftstrømmer, såkalt termikk. Når termikken blir for svak til å holde eller bygge høyde, starter du enkelt motoren igjen, enten med startsnor eller elektrisk starter. I denne grenen, ofte kalt motor-termikk, brukes motoren først og fremst som en støttemotor for å nå og utnytte de varme luftstrømmene. Slike paramotorer kalles ofte «thermal boosters», og er gjerne mer kompakte og lettere. De benytter ofte et såkalt podseletøy, en soveposelignende sele som gir best mulig aerodynamikk og som holder deg varm på lengre flyturer.
Løpe eller rulle i gang?
Paramotorer deles ofte inn i to kategorier: fotstart og trike (hjulstart).
Fotstart
Fotstartmodeller består av en flyramme med sele, bensintank, motor og propell. En rund bøyle med beskyttende netting holder duk og liner borte fra propellen, og beskytter piloten mot å komme i kontakt med propellen både på bakken og i luften.
Paramotoren bæres som en stor ryggsekk. Den kobles til vingen og et spesielt seletøy med karabinkroker. Motoren er som oftest en spesialutviklet totaktsmotor, i noen tilfeller en firetaktsmotor, på mellom 80 og 250 kubikk. Propelldiameteren er vanligvis mellom 125 og 140 cm. «Thermal boosters» er mer kompakte og har ofte en propelldiameter på mellom 90 og 115 cm. Tørrvekten for en paramotor er gjerne mellom 18 og 30 kg.
Elektriske paramotorer har også kommet på markedet, og det antas at de gradvis vil erstatte bensinmotorer etter hvert som flytiden øker, og batterivekt og priser faller. Den første elektriske paramotoren i Norge, en Paracell V12.2, ble fløyet av Trond Nyman Aarre i perioden 2017–2020. Med rolig gasspådrag hadde denne maskinen en flytid på inntil 70 minutter, en vekt på hele 34 kg og en prislapp på nærmere 105 000 kroner. Ved mer aktiv bruk av gasshendelen kunne flytiden imidlertid fort bli halvert. Det er en vanlig oppfatning at elektriske paramotorer er tilnærmet lydløse. Ettersom propellen står for brorparten av lyden, er lydbildet dessverre ofte relativt likt på elektriske og bensinbaserte modeller.
Trike
Triker leveres enten som komplette enheter med integrert motor, eller for tilkobling til en fotstartparamotor. De har vanligvis tre hjul og sete for én eller to piloter. Motoren er som regel totaktere på mellom 175 og 300 kubikk, eller mer avanserte firetaktere på 200 til 350 kubikk. Propelldiameteren er normalt mellom 130 og 160 cm. Tørrvekten varierer med modell, men ligger ofte mellom 60 og 180 kg. En trike må ikke forveksles med motoriserte fallskjermer, som generelt er mye tyngre og har en annen form for styring.
To typer vinger
Vinger for paramotoring deles ofte inn i to kategorier: paraglidere og motorvinger. Begge typer har sine fordeler og ulemper. Paraglidere tar av, flyr og lander i lavere hastigheter enn motorvinger. De er også ofte mer effektive, noe som betyr at du kan fly med mindre motorer. Motorvinger, også kalt reflex-vinger, har vesentlig høyere fart og er langt mer motstandsdyktige mot turbulens, men kan også være mer krevende å fly.
De to vingetypene ser nesten identiske ut, og det kreves derfor et trent øye for å skille dem fra hverandre. Fellesnevneren er at de kan være svært sikre når de flys på riktig måte og av en pilot med tilstrekkelig erfaring.
Generelt anbefales det at man starter med en klassisk paraglider og går over til motorvinge når man har fått nok erfaring. Enkelte nyere motorvinger med reflex-teknologi kan imidlertid trygt flys allerede fra kursstart, som Apco Lift EZ, Dudek Solo og MacPara Charger2, for å nevne noen. Spesielt talentfulle elever med mye paragliding-erfaring kan også bli godkjent til å fly mer lekne og mer krevende vinger, som Apco F3, Dudek Nucleon4 og MacPara Colorado2.
Det viktigste er å ikke falle for fristelsen til å fly for små eller for «agile» vinger, slik man ofte ser hos publikumsfavoritter på YouTube. Slike vinger øker risikoen for ulykker betydelig. En god tommelfingerregel er derfor å fly en vinge med vingebelasting midt i, eller mot toppen av, anbefalt vektområde.
Slik lærer du å fly paramotor
All luftsport innebærer en viss risiko. I fornuftige hender, med moderne utstyr og riktig opplæring, regnes paramotoring likevel som en relativt trygg aktivitet. Og skulle noe uforutsett skje, har du alltid med en nødskjerm som, brukt på riktig måte, tar deg trygt ned til bakken.
Kompetansen du trenger for å fly trygt starter med valg av klubb og kursing i et anerkjent treningssystem utviklet av Norges Luftsportsforbund. Utdanningen skal utruste deg ikke bare med gode tekniske ferdigheter, men også med kunnskap og holdninger, ofte omtalt som luftvett, slik at du får mange år med trygge og fantastiske opplevelser sammen med brødre og søstre i luften.
Undervisningen er progressiv. Før du kan starte opplæringen for å bli paramotorpilot, må du først lære å fly paraglider uten motor. Etter bestått teorieksamen og praktisk oppflyging får du et flybevis kalt ParaPro 2. Med minimum 30 flyturer med paraglider er du kvalifisert til å starte opplæringen mot å bli paramotorpilot, som ved bestått eksamen gir deg rett til å fly paramotor i henhold til forbundets regelverk. Hurra!
Beskrivelse av paramotorutdanningen motor pro kan lastes ned her, og er delt i tre progresjonstrinn. Med hvert trinn følger økende rettigheter. De tre trinnene er:
- Motor pro PPG3 (fotstart) / motor pro PPT3 (trike) – lokal flyging.
- Motor pro PPG4 (fotstart) / motor pro PPT4 (trike) – distanseflyging.
- Motor pro PPG5 (fotstart) / motor pro PPT5 (trike) – tandemflyging.
Teorikurset for å bli paramotorpilot består av følgende fag:
- Aerodynamikk
- Meteorologi
- Praktisk flyging
- Motorlære
- Lover og regler
- Førstehjelp
For elever med ParaPro trinn 3 eller høyere går teorikurset over én dag, og deretter 3–4 dager med praktisk flyging. Kompendium for vordende paramotorelever lastes ned her og studeres grundig før teorikurset. For elever med ParaPro trinn 2 går kurset over minimum sju dager.
For elever med ParaPro trinn 2 er det påkrevd med samtale mellom elev og instruktør, samt krav om påfølgende demonstrasjon av kandidatens bakkehåndteringskvaliteter før kandidaten eventuelt godkjennes for paramotorkurs.
Uavhengig av erfaring og lisensgrad anbefales det at kandidater gjennomfører minimum 10 dedikerte timer med bakkehåndtering, med vekt på øvelsene som er presentert her. Jo mer trening på bakken, jo bedre og tryggere pilot blir du i luften. I paramotoring er bakkehåndteringskvaliteter spesielt viktige for sikkerheten din.
Pris for paramotorkurs
Prisen for paramotorkurs er 6800 kroner, og forutsetter at du har egen motor med på kurset. Prisen inkluderer opplæringsmateriell, teorikurs, bakketrening og praktisk flyging med din egen paramotor. Utstyret skal godkjennes av instruktør ved påmelding og senest 14 dager før kursstart. I tillegg til kursprisen er hver elev pålagt å betale ulykkes- og ansvarsforsikring i henhold til seksjonens kollektive forsikringsavtale, medlemskap i Norges Luftsportsforbund (hang-, para- og speedglidingseksjonen), samt medlemskapsavgift til din lokale klubb. Dette er nødvendig for å kunne utøve paramotoring innenfor forbundets regelverk og norsk lov.
Ønsker du å leie paramotor til kurset, er prisen 14 800 kroner. Beløpet dekker utstyrsforsikringen hos Lloyd’s i England.
Sportens opprinnelse i Norge og Norden
Paramotoring, eller motorisert paragliding som det formelt heter, har i Norge og Norden sin opprinnelse i 1988. Da startet motorisert paraglider-komiteen, underlagt mikroflyseksjonen (i dag sportsflyseksjonen), arbeidet med å teste ut sporten på vegne av Norsk Aero Klubb, i dag Norges luftsportsforbund.
Komiteen ble opprettet som en evalueringsgruppe bestående av Trond Nyman Aarre (leder), Espen Munthe (nestleder) og Magne Klingsheim (teknisk leder). Arne Hogstad fra Flekkefjord ble første elev for uttesting av det foreslåtte utdanningssystemet. Formålet var å teste ut paramotoring med tanke på mulig godkjenning i Norge. Mikroflypioneren, og en av Jæren luftsportsklubbs første hanggliderinstruktører, Tormod Veiby, var mentor og kontaktpunkt inn mot mikroflyseksjonen og Norsk Aero Klubb.
Trond Nyman Aarre og Espen Munthe ble selv kurset av den tyske fotografen Achim Mende på en nedlagt amerikansk militærflybase like utenfor byen Augsburg i Sør-Tyskland. Det hører med til historien at den «nedlagte» flybasen var åpen den aktuelle kursdagen. Trond Nyman Aarre fikk nærkontakt med et tysk Tornado-jagerfly i 300 meters høyde på sin første utsjekkstur, et minne som neppe glemmes med det første.
Den første flyturen med paramotor i Norge ble gjennomført av Trond Nyman Aarre på Skeie flystripe i Klepp kommune på Jæren i 1988. Siden komiteens flyging de første årene var organisert under mikroflyseksjonen, måtte komiteens medlemmer finne seg i å få foliert inn kjennetegnet LN-YZZ i vingene som ble brukt i evalueringsprogrammet. Film fra komiteens to første år med flyging i Norge kan ses under artikkelen klubbens historie, eller ved å følge direktelenken til filmen på Jæren luftsportsklubbs YouTube-kanal.
Komiteen benyttet først en PagoJet BG11, en tyskprodusert paramotor designet og produsert av musikeren Bernt Gärtig. I 1990 utviklet komiteen i samarbeid med Lars Ove Lofthus sin egen maskin, kalt Skywalker One. Maskinen ble produsert i 18 eksemplarer og ble brukt i komiteens videre arbeid frem til 1992, da nye modeller ble tatt i bruk.
Etter to evalueringskomiteer, en haug med flytimer og mye prøving og feiling, ble paramotoring i 2010 tatt inn i den nye BSL-en (bestemmelser for sivil luftfart) og underlagt hang-, para- og speedglidingseksjonen i Norges Luftsportsforbund. Dermed opphørte også kravet om LN-kjennetegn i vingene.
Vil du vite mer?
Hvis du vil vite mer om hvordan du går frem for å melde deg på utsjekkskurs, eller om du vil bli med og se hvordan vi utøver sporten, kan du kontakte Trond Nyman Aarre, som er instruktør i paramotoring. Du når ham på trond.aarre@icloud.com eller telefon 950 50 555.
