Lær å fly

Speedglider

S

peedflying og speedriding er avanserte disipliner av paragliding og bruker små spesialutviklede mini-paraglidere, kalt minivinger og speedvinger, for å fly nedover fjellsider i stor hastighet. Speedflying er når man tar av til fots, mens Speedriding i all hovedsak utøves med ski på beina.

Speedgliding er en egen luftsportsgren og kombinerer elementer fra paragliding og moderne fallskjermhopping. I likhet med paragliding utføres speedgliding ved å fly ut fra en skråning med vingen over hodet, allerede oppblåst av luften vingen møter. Hovedforskjellen mellom speedgliding og paragliding er at speedgliding er ment å gi en rask, spennende tur nær terrenget, mens poenget med paragliding vanligvis er å opprettholde en lengre og roligere flytur. Landingsteknikken for mini-/speedvinger ligner den som brukes i fallskjermhopping. Mens fallskjermhopping utføres fra et fly eller fast objekt (BASE-hopping) og med fallskjerm designet for å stoppe det frie fallet, er mini-/speedvinger designet for å gi en høyhastighets flytur fra fjellområder. Slike vinger kan fly i sterk laminær vind mot helninger i terrenget og i varme oppadgående luftstrømmer på samme måte som paraglidere, men trimmes som regel for en mer tradisjonell flytur nedover terrenget i høyere hastigheter enn for klassisk paragliding.

Foto: Don Nguyen

Historien

På slutten av 1970-tallet begynte franske fjellklatrere å fly med fallskjermer fra bratte fjell til fots og med ski. Modifikasjoner av disse fallskjermene utviklet seg til større vinger som var lettere å ta av med, nå kalt paraglidere. Takeoff med fallskjermer fra bakken ble dermed stort sett glemt. Imidlertid ble en gruppe fallskjermhoppere inspirert av nye fremskritt innen material- og fallskjermdesign, og en ny generasjon piloter i Frankrike og USA så lyset omtrent 20 år senere. Et amerikansk team av stuntfallskjermhoppere utvidet sporten og laget stuntvideoer hvor de i stor hastighet fløy ned langs fjellskråninger i Alpene fra 2001 til 2002. Et av teammedlemmene åpnet den første 'Ground Launching School' for fotstartede fallskjermer i 2004 i California, USA.

I 2005 begynte en gruppe franske piloter å eksperimentere med modifiserte fallskjermdesign. En av dem, Francois Bon, en testpilot for paraglidere, var misfornøyd med vingeytelsen ved fotstart. Dette bidro til å perfeksjonere den første dedikerte mini-/speedvingen, Gin Nano. Dette utviklet seg til andre kommersielt tilgjengelige vinger mellom 9 og 14 kvadratmeter, designet for hastighet, portabilitet og en brattere glidevinkel. Frankrike var vertskap for den første årlige speedgliding-konkurransen, "Speed ​​Flying Pro Les Arcs", i januar 2007. I dag produseres speedglidere av over 30 produsenter over hele verden.

Sporten har vokst raskt siden starten, spesielt i Frankrike og Sveits, med anslagsvis 3000 til 5000 speedgliding-piloter over hele verden. Det er etablerte flysteder over hele kloden, inkludert dedikerte løyper på flere feriesteder i Frankrike.

Vingen

Selve vingen er ofte omtalt som en minivinge eller speedvinge. Den har lignende materialer som paraglidere, med ripstop nylonduk behandlet med et polyuretan- eller silikonbelegg, Kevlar- eller Dyneema-liner beskyttet av en ytre kappe, og Mylar-forsterkning på celleåpningene i forkanten av vingen. Imidlertid er mini-/speedvingen bare omtrent halvparten så stor som en gjennomsnittlig paraglider (se tabellen nedenfor). Vingens lille størrelse og unike design gir den en brattere glidevinkel enn paraglidere, noe som gjør mini-/speedvinger mer egnet til å fly nær terrenget. Den relativt lille størrelsen gjør det også mulig å fly vingen i mer vindfulle forhold. Mini-/speedvinger flyr med hastigheter på 30 til 145 km/t, mens en paragliders hastighet ligger på 20 til 70 km/t.

Mini-/speedvinger deler også egenskaper med moderne fallskjermer. De skiller seg imidlertid ut ved å være mye lettere, mer manøvrerbar, og er ikke egnet for å stoppe fritt fall. Piloten bruker som oftest en polstret sittesele av samme type som benyttes i paragliding. Mini-/speedvinger har justerbare trimmere på de bakre bærestroppene, og noen ganger de fremre bærestroppene. Disse lar piloten justere linelengdene og velge den glidevinkelen som passer best for bakkens helning og vindforhold.

Vingene som benyttes til speedflying og speedriding har noenlunde like flyegenskaper men noen ganger ulik størrelse. Speedriding-piloter er typisk i stand til å oppnå høyere hastigheter ved å ta av med bruk av ski, og derfor er det vanlig å bruke en mindre vinge, ofte mellom 7 og 10 kvadratmeter. Speedflying-piloter tar av til fots. Vingestørrelsen er derfor vanligvis litt større enn for speedriding-vinger.

Speedvinger Paraglidere Fallskjermer
Areal 5.5-18 m2 15-35 m2 5.4-25 m2
Maks. glidetall 3:1-8:1 8:1-11:1 3:1
Hastighet 30-145 km/t 20-70 km/t 25-145 km/t
Sideforhold 2.5:1-4:1 4:1-6:1 2:1-3:1
Antall raisere 2-3 2-4 2
Vekt 2-4 kg 4-13 kg 1.4-7 kg
Antall celler 15-30 30-80 7-9

Foto: Don Nguyen

Sikkerhet

På grunn av den høye flyhastigheten og nærheten til terrenget, er det viktig med spesielt stor årvåkenhet for å forhindre skader og ulykker. På grunn av vingens lille størrelse og høye vingebelastning, reagerer vingen svært raskt på selv det minste styreutslag, noe som gjør profesjonell instruksjon svært viktig. Avansert vinge- og skitrening, og inngående kunnskap om forholdene på stedet og aktuelle faremomenter, er avgjørende for å utøve denne sporten på en så sikker måte som mulig.

De høye flyhastighetene, vingebelastningen, vingeprofilet og vinkelen vingen flyr med, er alle faktorer som også bidrar til å gjøre mini-/speedvinger meget motstandsdyktig mot kollaps under selv turbulente forhold. Riktig utstyr som hjelm, polstret sele og nødskjerm bidrar også til å redusere skader.

Interessert i å begynne med speedgliding?

Instruktør for speedgliding i Jæren Luftsportsklubb er Henrik Voll.
Kontakt ham på kontakt@jaerenluftsport.no eller på telefon 475 09 535.